Hva er adopsjon?

Å adoptere betyr å ta til seg et barn som sitt eget.

Det betyr at adoptivbarnet får samme rettigheter som om barnet hadde vært adoptivforeldrenes biologiske barn – og at rettsforholdet til barnets opprinnelige slekt faller bort.

Ifølge norsk lov skal adopsjonen være til barnets beste.

Barnet skal være med å bestemme

• Barn som har fylt 7 år: kan fortelle hva det synes om å bli adoptert. Barnet skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer, og veiledning som er tilpasset barnets evne til å forstå.
• Barn som har fylt 12 år: kan ikke adopteres uten at de får være med på å ta avgjørelsen.
• Den som er under 18 år: kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal, så vidt det er mulig, uttale seg før adopsjonen blir gjennomført.

I tilfeller der det er snakk om adopsjon av stebarn, vil bare rettsforholdet til den ene forelderen falle bort. Barnet vil selvsagt fortsette å ha det samme forholdet til den av foreldrene som er gift med den som adopterer.

Hvor kommer barna fra?

Gjennom tre godkjente adopsjonsforeninger har Norge et etablert adopsjonssamarbeid med flere land.

Adopsjoner gjøres gjennom adopsjonsforeninger for å sikre at adopsjonen utføres på en trygg måte, og til barnets beste.

De tre norske adopsjonsforeningene som har tillatelse fra Bufdir til å gjennomføre adopsjoner fra utlandet, samarbeider med en rekke land i Afrika, Asia, Europa og Latin-Amerika.

Land det tidligere har blitt adoptert barn fra kan ha falt ut på grunn av endringer i landet.

Hvem kan adoptere?

Som hovedregel kan bare de som har fylt 25 år adoptere et barn.

En søker som har fylt 20 år, kan likevel adoptere eller få forhåndssamtykke til å adoptere, dersom søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre.

Loven har ingen øvre aldersgrense, men det finnes retningslinjer. Det gis vanligvis ikke forhåndssamtykke til søkere over 45 år.

Søkerne må ha god helse og stabil økonomi.

Bare ektefeller og samboere kan adoptere et barn sammen. Med samboere menes to personer som er kjærester eller partnere, og bor sammen. Både par av likt og ulikt kjønn kan søke om å adoptere sammen.

Ulike land kan ha ulike krav til adopsjonssøkere

Så godt som alle aktuelle land er tilsluttet barnekonvensjonen. Stadig flere land slutter seg til Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

Haagkonvensjonens mål er blant annet å sikre at internasjonale adopsjoner skjer til barnets beste, med respekt for barnets grunnleggende rettigheter.

Ulike land kan ha ulike krav til adopsjonssøkere, som skiller seg fra kravene vi følger i Norge. Det er derfor viktig å sette seg inn i kravene til landet man ønsker å adoptere fra.

Det er opp til adopsjonsmyndighetene i mottakerlandet å vurdere om adopsjonssøkerne oppfyller vilkårene deres, og er egnet til å adoptere.

Enslig adoptivforelder

Enslige med spesielle ressurser for barn kan søke om å adoptere.

Kravet om spesielle ressurser inkluderer et godt og stabilt familie- og vennenettverk, bestående av begge kjønn.

Tanken er at dette til en viss grad vil kunne veie opp for at barnet ikke får to foreldre/slekter ved adopsjonen.

Kan adopsjon oppheves?

Adopsjon er endelig, med mindre bevillingen er gitt på feil grunnlag.

Internasjonal adopsjon reguleres av norske lover, opprinnelseslandets lover og internasjonale konvensjoner. Her kan du lese mer om de fire viktigste:

Adopsjonsloven

Barneloven

FNs barnekonvensjon

Haagkonvensjonen om adopsjon

Les også:

Adoptert og vil vite mer om din opprinnelse?

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting

Dette kan du snakke med helsesykepleier om