Hvem bestemmer hva i Norge?

Prinsippet om maktfordeling i et samfunn ble lansert av den politiske filosofen Montesquieu, i 1748. Han baserte maktfordelingsprinsippet på observasjoner om at "den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den". På bakgrunn av dette foreslo Montesquieu en tredeling av statsmakten, der de ulike statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk.

Lovgivende, utøvende og dømmende makt

I Norge kommer maktdelingen fram i at statsmakten er delt i tre, og du kan lese mer om disse her:

• Den lovgivende makt: Stortinget
• Den utøvende makt: Regjeringen
• Den dømmende makt: Domstolene

Hva er demokrati?

Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit

Montesquieus maktfordelingsprinsipp sier at de tre statsmaktene skal være helt uavhengig av hverandre. I Norge har derimot folkesuverenitetsprinsippet en så sentral plass at vi i dag ikke lenger har tre statsmakter som er helt uavhengig. Da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, som er Stortinget. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Det er de folkevalgte på Stortinget som vedtar lover, vedtar skatter og avgifter og bevilger penger. Men det er regjeringen og departementene som foreslår hva det skal bevilges penger til, og hvordan man skal skaffe inntekter til disse bevilgningene.

Hovedreglene om maktfordelingen finner du i Grunnloven av 1814.